6.2.1

EMK art. 9(2) lyder slik:

Bestemmelsen gir anvisning på et forholdsmessighetsprinsipp mellom religionsutøvelse og andre hensyn. Det å forlange slakting uten bedøvelse og med religiøs velsignelse, er «å gi uttrykk for sin religion». Forskrifter om slakting som påbyr bedøvelse, er da en begrensning i den frie religionsutøvelsen for enkelte. Spørsmålet blir da om en slik begrensning er i strid med menneskerettigheten om fri religionsutøvelse.

Det første vilkåret for at begrensningen ikke skal være i strid med menneskerettigheten er i flg. EMK art. 9(2), at den er bestemt ved lov. Det vil si med lov, eller forskrift med hjemmel i lov. Dette vilkåret er på plass i dyrevelferdsloven av 19.6.2009 § 12:

Det andre vilkåret er at begrensningen er nødvendig i et demokratisk samfunn for blant annet å beskytte helse og moral, eller andres rettigheter og friheter. Det er neppe helsemessige årsaker til påbudet om bedøvelse. Regelen er vedtatt av hensyn til dyrevelferden, og det blir da et spørsmål om hensynet til moral og andres rettigheter. Mange anser det som dyreplageri dersom slakteprosessen ikke følger reglene om bedøvelse.

Ordet «nødvendig» tilsier en proporsjonalitetsvurdering. Dyrevelferden og folks følelser overfor dette, blir satt opp mot religionsfriheten. I en slik vurdering er påbudet om bedøvelse ved slakting av dyr ikke i strid med EMK artikkel 9(2).

6.2.2

Oppgaven problematiserer om barnelovens bestemmelser om barns rett til å bestemme over sine egne personlige forhold, kan komme i strid med foreldrenes rett til religionsutøvelse.

EMK art. 9(2) lyder slik:

Spørsmålet er om barnelovas regler kan representere en ulovlig begrensning i retten til fri religionsutøvelse.

Barnelova § 32 bestemmer at barn som har fylt 15 år, fritt kan melde seg inn eller ut av foreninger. Med foreninger menes også religiøse samfunn og sammenslutninger, for eksempel Den norske kirke. Regelen må kunne tolkes slik at barn som har fylt 15 år fritt kan bestemme selv om de skal delta på møter i en forening.

Å oppdra sine barn i en bestemt trosretning må regnes som religionsutøvelse. Regelen om at barn som har fylt 15 år fritt kan bestemme selv om de vil delta i en foreningsaktivitet kan derfor komme i konflikt med foreldrenes religionsutøvelse. Regelen er en begrensning i trosfriheten, og den som er tillatt hvis den er vedtatt ved lov, og er nødvendig i et demokratisk samfunn for blant annet å beskytte andres rettigheter. I dette tilfellet vil begrensningen beskytte barnets egen rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet. Det vil derfor være i strid med Katrines rett etter EMK artikkel 9 å tvinge henne til å gå i kirken etter at hun har fylt 15 år.

Katrine er 12 år. Som tolvåring har hun etter barnelova § 31 krav på å bli hørt, og etter § 33 har hun krav på stadig større selvråderett. Likevel er det foreldrene som har det endelige ordet. Foreldrene kan derfor pålegge et barn på 12 år å delta i gudstjenesten. Foreldreansvaret må likevel praktiseres innenfor lovlige rammer, jf. barnelova § 30. En begrensning er at det er forbudt å utsette et barn for vold eller på annet vis behandle barnet på en måte som kan skade deres fysiske eller psykiske helse. Hvis Katrine setter «hardt mot hardt» vil det være ulovlig å tvinge henne til kirken med makt.

6.2.3

Artikkel 9 gir ikke bare en prinsipiell rett til religionsutøvelse, den gir også rett til å utøve «tankefrihet» og «samvittighetsfrihet». Med dette menes «overbevisning» som ikke nødvendigvis har med religion å gjøre.

Mortens overbevisning er at det er umoralsk å ta liv uansett hva slags situasjon man er i, selv om han ikke tror på Gud. Morten har i henhold til EMK artikkel 9 nr. 1 ikke bare rett til å ha slike meninger, han har også rett til å praktisere og etterleve denne overbevisningen.

Mortens rett til praksis og etterlevelse av sin overbevisning kan bare undergis begrensninger som har hjemmel i lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til offentlig trygghet eller for å beskytte andres rettigheter.

Det første vilkåret om at begrensningen skal være foreskrevet ved lov, er oppfylt i regler om verneplikt, jf. vernepliktloven av 17.7.1953, der det heter i § 3:

Verneplikt er i utgangspunktet en begrensning i å praktisere sin overbevisning om aldri å ta liv.

En absolutt og streng praktisering av vernepliktsreglene anses å komme i konflikt med retten til å praktisere sin religion eller overbevisning. Derfor er det gitt en viss adgang til å bli fritatt fra verneplikt. Slike regler finner vi i militærnekterloven av 19.3.1965 § 1:

Vernepliktreglene og militærnekterloven utgjør et system med regler som begrenser retten til å praktisere sin overbevisning om ikke å ta liv under noen omstendigheter. Det er bare de som kan bevise eller sannsynliggjøre at de har en fundamental overbevisning, som kan fritas for verneplikten. Overbevisningen må være gjennomgripende, og det kreves at den over lang tid har gitt seg uttrykk i klar praktisering og levesett. Overbevisningen må være knyttet til bruk av masseødeleggelsesvåpen, for eksempel bombing.

Som en sammenfatning, kan vi si at de som har en alvorlig og fundamental overbevisning, gis adgang til å praktisere sin overbevisning ved å slippe militærtjeneste. Dermed er menneskerettighetene i EMK artikkel 9 ivaretatt for disse. Derimot må de som har en mindre grad av overbevisning, finne seg i at denne ikke kan praktiseres i forhold til vernepliktsreglene.